En håpløs forklaring...

Vi hadde en kort og enkel sommerferie i fjor. Mamma`n i huset begynte i ny jobb, så det ble bare to uker hvor alle 4 var samlet.
Vi tok en bilferie i Norge, og noen dagsturer. En av planene vi hadde var å ta turen inn til Oslo. Der skulle vi se Slottet, spise is og nyte en sommerdag. Guttene gledet seg selvfølgelig (sikkert isen som fristet mest) og lurte på når vi skulle reise. Torsdag så vi på værmeldingen at det skulle bli veldig regnvær, så vi bestemte oss for å se ann om vi skulle reise fredags morgenen. Det regnet skikkelig, så vi bestemte oss for å utsette turen til lørdag i stedet.

Jeg husker faktisk ikke hva vi gjorde den fredagen, men jeg husker at jeg satt ved dataen ca kl.1530, da hadde bomben gått av og det var kaos på alle nettavisene. Ingen visste hva som hadde skjedd, oppdateringene strømmet på og svarene som ble avdekket var ikke de vi ville ha.

Jeg ble klistret til skjermene, dataen, tv`n og telefonen. Midt oppi kaoset så kom overskriften; Skyting på Utøya, Jens Stoltenberg i sikkerhet. Hva skjer???

Midt i alt dette glemmer mamma`n i huset at det er to barn hjemme som merker stemningen, og hører bruddstykker av hva som blir sagt.

Den største lille begynte å stille spørsmål, svarene ble enkle og avdramatisert. Det har vært en eksplosjon i Oslo, veiene er stengt, så vi kan nok ikke kjøre inn dit i morgen.
Etter et raskt familieråd mellom de to store ble vi enige om at dette ikke måtte gå utover barna, så vi bestemte oss for en tur til Teknisk museum i stedet.

Fredags kvelden gikk med på å oppdatere oss mest mulig. Vårt største spørsmål var egentlig om det var trygt å reise innover til Oslo dagen etter. Det var fortsatt et spørsmål om det var fare for flere bomber og andre hendelser.

Før jeg stod opp lørdag gikk jeg inn på nettavisen via telefonen. Jeg ante ikke hva jeg skulle vente meg, men det var hvertfal ikke dette....
Det var som å våkne til et mareritt.

Dagen på Teknisk museum ble fin, barna koste seg. Vi voksne fortsatte diskrè å sjekke nettavisene via telefonen.

Vel hjemme på lørdag ettermiddag overhører vi de to små ute;
W: Det er en mann som har skutt mange ungdommer i Oslo.
F: Hvorfor det?
W: Han er veldig slem. Også har det vært en bombe.
Samtalen fortsatte, hvor eldstemann forklarer grundig og virker oppdatert.

Ja, da ble mor overrasket! Dette hadde ikke vi sagt noe om, og ikke regnet med at han hadde fått med seg.
Snakk om å bli tatt på senga!

Da forstod jeg at her må vi forberede oss på en del forklaringer.

W har stillt en del spørsmål siden dette skjedde. Det meste har handlet om "Han slemme mannen" Kommer han ut av fengsel? Hvor er han nå?

Jeg har aldri sagt navnet til denne slemme mannen, og kommer aldri til å gjøre det heller. Det er min lille, stille protest.

Likevel vet jeg at når W spør om han slemme mannen kommer ut av fengsel, så vet jeg hvem han snakker om.

Nå som dette er tilbake i media har vi bevisst valgt å følge saken utenom barna. Det vil si at vi ikke har nyhetene på når barna er våkne.

Til tross for det kom spørsmålet fra W i går; Hvor er han slemme mannen nå? Hvordan ser han ut?
Jeg spurte hvordan han trodde han så ut, og da var svaret at han hadde på seg en svart hatt.

Forklaringene fra mor fortsatte om at det ikke var som på tegnefilm, at man tydelig kan se hvem som er slemme og hvem som er snille.
I virkeligheten ser man egentlig ikke forskjell.
Han kommer jo til å se denne mannen en gang, og sikkert bli like overrasket som alle oss andre.

Jeg håper ikke W og F tenker mye på det som har skjedd, de vil lære mer om det når de blir eldre.

Nå skal de få lov å være bekymringsfrie og glede seg over det som er fint.

Det er jo fortsatt mye som er fint:)